Av Petter B. Molaug, forsker NIKU
Olavsklosteret er under konservering, og det er ikke mulig å holde konserter på St. Hallvards dag i hvelvrommene i østfløyen. Disse rommene er de eneste bevarte fra middelalderen i Gamlebyen med vegger og tak intakte, fra tiden rundt 1300 eller tidlig 1300-tall.
Grunnen til at Olavsklosterets østfløy er bevart, er at denne delen av klosteret ble tatt i bruk som bispegård fra midten av 1500-tallet. Biskop Frans Berg flyttet inn dit i 1554. Olavsklosteret ble, som alle klostre i Norge, oppløst i forbindelse med reformasjonen, og den gamle bispeborgen må ha vært i en så dårlig forfatning at biskopen foretrakk klosterbygningen.
I nordfløyen i det tidligere klosteret flyttet katedralskolen inn. Skolen var, som navnet sier, knyttet til domkirken, St. Hallvardskatedralen og hadde ved innflyttingen i klosteret eksistert i ca. 400 år.
Den store bybrannen i august 1624 gjorde at kong Christian IV fikk realisert planen om å bygge opp byen inntil Akershusborgen. Byborgerne ble tvunget til å bygge opp sine hus på det nye stedet, i Christiania. Men biskopen og Katedralskolen ble værende på det samme stedet, i klosteranlegget i den gamle byen. Bispegården var blitt pusset opp tidligere samme år og overlevde brannen. Selve Hallvardskatedralen ble også stående, men ble revet i 1660-årene. Først i 1697 stod den nye domkirken ferdig, Vår Frelsers kirke ved Stortorvet.
Men biskopens bolig var fortsatt i Gamlebyen, og her hadde han sine kontorer. Alt i 1638 ble Katedralskolen flyttet til Christiania, og nordfløyen i klosteranlegget forfalt, på samme måte som vestfløyen og sydfløyen hadde gjort tidligere. Materialene ble brukt som bygningsstein til nye formål eller ble spredd utover på stedet. Terrenget ble høyere, og snart var alle spor av den tidligere klosterfirkanten skjult under bakken.
Men den østfløyen i det tidligere klosteret fortsatte som bispebolig og ble gjenstand for mange mindre ombygninger. De hvelvete rommene i første etasje var til å begynne med var flotte, representative rom med kalkpussete vegger med kalkmalerier (fuglefrisen er ant. fra siste del av 1500-tallet) ble etter hvert kjellere.
Da bispegården skulle utvides på 1800-tallet, var det like før de nesten 600 år gamle rommene ble revet. Det var faktisk et stortingsvedtak på det. Men heldigvis ble den integrert i det nygotiske bygget som ble reist her i 1883-84. Men 2. etasjen ble revet, og her kan deler av sovesalen i klosterbygget ha vært bevart.
Arkitekt Gerhard Fischer er den som gjennomførte de arkeologiske utgravningene av Olavsklosterets nord-, vest- og sydfløy. Terrenget ble senket ned til opprinnelig høyde og ruinene av murene ble stående synlige. Fordi de nå var ubeskyttet mot vær og vind, måtte toppen av murene beskyttes. Det ble støpt en murkappe i betong over for å hindre vann i å trenge ned i murene. Mange steder ble også murene forhøyet med moderne teglstein i middelalderformat for at overflaten skulle bli jevn. Mellom korsgangen, den overhvelvete gangen inntil bygningsfløyene, og klosterhaven i midten var det i middelalderen en rekke med doble søyler. Dette er bakgrunnen for den treoppbyggingen som Fischer lot reise. Den skulle gi et inntrykk av høyder og dimensjoner på denne delen av anlegget.
Sydfløyen med restene etter klosterkirken måtte fjernes nesten helt for å gi plass til jernbanesporet fra Østbanen til verkstedene i Lodalen. Bare koret i øst og nordmuren i kirken ble værende. Men det som måtte fjernes av stein ble tatt vare på og murt opp igjen på toppen av tunneltaket.
Rommene i østfløyen ble også utgravd. Her var det tykke lag som ble fjernet ned til opprinnelig gulvnivå. Kalkpussen på vegger og i tak ble stort sett fjernet, men noen deler ble stående igjen, spesielt fuglefrisen.
I flere omganger er både østfløyen og ruinene blitt konservert og restaurert. I 2007 ble foreløpig siste omgang med slike arbeider igangsatt, som en del av Riksantikvarens landsomfattende ruinprosjekt og med Oslo kommune som byggherre. På byvandringen 15.mai kl.15 kan du se ruinene etter at gammel betong og mørtel er fjernet og høre om konserveringsarbeidet.